Hvordan Beckenbauer ble hjernen, moten og visjonen til Bayern München

Det er torsdag 22. mai 2008, i de små timer om morgenen, i VIP-området på Luzhniki stadion i Moskva, kort tid etter at Manchester United har vunnet UEFA Champions League på straffer.Jeg står med siste eksemplar avMesteremagasinet i hånden min, prøver å ta motet til seg og be Franz Beckenbauer, som er dypt i samtale ved et bord i nærheten, om å autografere omslaget.

Etter noen minutter er det en pause, og jeg griper øyeblikket og beklager avbruddet og ber om Beckenbauers signatur.«Selvfølgelig,» nikker han og tar nådig den fremlagte pennen og magasinet.Mens han signerer spør jeg ham hva han syntes om kampen.Han tar en pause, og kniper så i luften med høyre hånd for å formidle den slanke marginen til Uniteds seier.

På det tidspunktet virket gesten bare som et fantastisk kortfattet stykke forståelse.Senere innså jeg at Beckenbauer hadde brukt mye av karrieren sin på å leve i disse marginene.

En linjedommerflagg hadde bidratt til å knuse håpet hans om å vinne verdenscuppen på Wembley i 1966. Fire år senere, selv om han forble på banen med armen i slengen, tapte Vest-Tyskland fortsatt den største semifinalen i verdenscuppen av alle. -tid, med oddetall på sju, til Italia.

Det kunne aldri skje i dag, men det berømte skuddet av ham med armen festet over brystet – han hadde brukket kragebenet – er et ikonisk bevis på at med Beckenbauer var det guts bak elegansen.

Selv i 1974, året da han vant europacupen og verdensmesterskapet, var Beckenbauers suksesser neppe rutine.Mot Atletico Madrid var Bayern et minutt fra tap før Georg Schwarzenbeck utlignet – og satte opp en reprise som Roten vant 4-0.

I VM-finalen var Beckenbauers side knapt med i kampen i 20 minutter da Johan Neeskens' straffe ga strålende Oranje ledelsen.Litt mer klinisk fokus fra nederlenderne kunne ha forseglet resultatet før Paul Breitner utlignet fra flekken i det 25. minutt.Selv som manager skyldte hans VM-triumf i 1990 mye Englands utugelighet fra stedet i Torino.

Skjebnens omskiftelser har ubalansert eller forbitret mange fotballspillere, men i møte med Kiplings tvillingbedragere av triumf og katastrofe, forblir Beckenbauers elegante likevekt bemerkelsesverdig.Til og med Brian Clough ble rørt over å si om ham: "Jeg så en gang Franz Beckenbauer gå inn på en restaurant, og han gjorde det på samme måte som han spilte fotball: med klasse og autoritet."

En måte å se fotballhistorie på er som en kontinuerlig, uløselig kamp om autoritet og innflytelse mellom spillere og trenere.Siden 1930-tallet har trenere alltid hatt overtaket, men Beckenbauer er en av en håndfull fotballspillere som virkelig har endret måten spillet spilles på.

Selv om han aldri virkelig nøt livet i graven – takket ja til å trene Vest-Tyskland, Marseille og Bayern, delvis fordi han følte seg tvunget til å hjelpe institusjoner han brydde seg om – viste han seg raskt som en klok trener på banen.

I 1967 vant Bayern sitt første europeiske trofé, Cup Winners' Cup.Roten hadde definitivt fremgang – da Bundesligaen ble dannet i 1963, hadde de vært for uviktige til å bli invitert til å bli med – men Beckenbauer kunne se at det var behov for en skrittendring.Under den visjonære treneren Zlatko Cajkovski var Bayern litt for cavaliere.Hvis de skulle vinne Bundesliga – og ha en sjanse til europacupen – måtte de bli mer effektive.

Det kom ikke til å skje under jugoslaven, som forlot klubben et år senere.Mellom 1974 og 1976 ble Bayern det tredje laget som vant tre påfølgende europacuper.Selv om Rotens diskant ble oppnådd under ledelse av Dettmar Cramer og Udo Lattek, kan du argumentere for at Beckenbauer, som regisserte skuespillet som sweeper, var den sanne arkitekten for den gylne æra.

Så innflytelsesrik var Beckenbauer som en libero, at tysk fotball forble taktisk i trell for legenden hans lenge etter at han hengte opp støvlene i 1983. Selv i 1996, da Tyskland ble europamestere, var deres mest innflytelsesrike spiller sweeper Matthias Sammer.Ikke før Rudi Voller tok over, etter et katastrofalt EM 2000, begikk Mannschaft endelig taktisk kjetteri – i tysk termer – og forlot feieren.

Som en ung spiller var Beckenbauer en kresne aficionado av Giacinto Facchetti, uten tvil den største offensive backen i verden på 1960-tallet.Som Brian Glanville bemerket i sinVergenekrolog for det italienske idolet, «Da Beckenbauer så på Facchettis spektakulære inngrep fra venstreback, hans dundrende høyrefotskudd, spurte Beckenbauer seg selv hvorfor han, som en libero og en sweeper, ikke skulle angripe fra en mer sentral rolle.Det gjorde han, og total fotball ble født i Bayern München.

Glanvilles siste poeng er omstridt.Beckenbauer har aldri kommet med så storslåtte påstander på egne vegne.Likevel, som en som hadde tenkt mye på spillet, hadde han sitt eget spennende inntrykk av totalfotball, og sa en gang: «Det skyldtes mer overraskelseselementet enn noen magisk formel.Nederlenderne slapp unna med det så lenge fordi opposisjonen aldri kunne finne ut hvilken taktikk de sto overfor.Det var ingen taktikk i det hele tatt, bare strålende spillere med ballen.

Med andre ord, i det tilbakevendende argumentet om trenernes og spillernes respektive innflytelse i utviklingen av spillet, er Beckenbauer overbevist om at til tross for hva historiens fotballhipsterskole kan tilsi, skyldte totalfotballen mye mer til Johan Cruyff enn Rinus Michels.

Osvaldo Ardiles sa at Tysklands største nålevende fotballspiller var en leder som spilte utsøkt fotball.Beckenbauers glansdager er en heftig påminnelse om en tid da trenere ikke alle var diktatoriske mikroledere, og spillere kunne også være ledere.

Ikke at stilen hans overbeviste alle.I to stints på New York Cosmos, var spillet hans for cerebralt for en av lederne som klaget til en undersåtter: «Be Kraut om å få ræva hans foran – vi betaler ikke en million for en fyr å henge rundt i forsvaret ."

Til slutt vil vi anbefale fotballrelaterte produkter fra vårt firma.